Laaaaang reise, laaaaangt blogginnlegg! :-)

Reisen fra Koh Tao i Thailand til Vientiane i Laos

Det ble en regnfull siste dag på Koh Tao, der vi fant ut at det å være hjemløs ikke var bare bare, ettersom visjekket ut fra der vi bodde klokka elleve. Klokka ni på kvelden fikk vi taxi/tuktuk, fra Sairee, som bringte oss og bagasjen til Mahaad Pier. Fra denne pieren var vi klare for å ta en carferry til Chumpon. Vi viste billettene våre til damene som satt under en parasoll. Og vi måtte skrive våre navn ned og fikk nye billetter. Sjokkerte ble vi da vi fikk utdelt både rom OG SENG. Wow! Det visste ikke vi. Seng? Tøfft!

Sebastian, en argentiner, som vi ble kjent med på Koh Tao, kom og tok farvel med oss fra Pieren. Han kunne fortelle at dette kom til å bli en fantastisk opplevelse. Noe utenom det vanlige, og komfortabelt. Og han fikk da litt rett. Kunne da absolutt vært værre. Vi gikk ombord i titiden og ble henvist til rom 2 og seng 5 og 7. Rom 2 hadde 36 køyer,upper og lower, pluss at noen lå på dørken. Vi fikk underkøyer, litt harde kanskje, for å sutre litt. Det var madrass i en ramme, hodepute og teppe. Og vi kunne ligge strakt ut. Luksus! Med en fin miks av lokale og andre backpackere var vi klare for en natt ombord på en seks timers ferd ombord på en bilferge.

Fem over elleve fløyter det i pipene. Nå drar vi avgårde. Lysene ble slukket og vi følte oss litt som i et fengsel. Hysj stille. Ventet bare på at det skulle komme inn en å si: bed 5 and 7, på med pysjamasen! Håper ikke vi må på do. Faren for å trampe på noen er stor da toalettet ligger i enden og det er iallefall fire stykker som sover på dørken den retningen. Jaja...prøve å sove. Bare fem timer til vi er fremme i Chumpon. Bråker litt som Jupiter! memories!
------
Da er vi fremme i Chumpon etter få timers søvn i en veldig hard himmelseng. Men godt nok. Vi ankom klokka fem og gikk av i god tro om at ting ordnet seg uten helt å vite hva som skulle skje. Som to spørsmålstegn ut av båten, ble vi møtt av en fyr som hjalp oss til den rette minibussen med folk som skulle til Bangkok . Vi og 10 andre gikk Ombord og den kjørte oss til et frokoststed i byen. Vi spøkte med: "tenk å sitte i denne minibussen i ti timer til Bangkok da. Trangt og ubehagelig og uten særlig luft. Hahahaha... Det hadde gjort seg!" I goood tro om at en mye større buss skulle komme. Når vi fikk oss grønne Bangkok klistremerker på frokoststedet, tar sjåføren bagasjen vår ut av minibussen og putter den opp på taket, presenning over og snører til, på den samme lille bussen. Snakk om plass til 14 passasjerer. Seriøst, skal vi virkelig ta den bussen i 10 timer? Nei det kan ikke stemme. Nå sitter vi uvitende og vet at bussen til Bangkok skal gå ti over halv sju. Om en halvtime. Men hvilken buss? Vi var forberedt på en stooooor airconbuss, men nå er vi veeeldig usikre.
--------
Jada...det ble visst en liten minibuss til Bangkok ja. Trangt og klamt og aircon funket bare sånn halvveis. Da vi gikk inn i bussen igjen, satt vi og krysset fingre og tær for at denne bussen skulle frakte oss til et annet sted der en mye større buss sto og ventet på oss. Det hadde vi nemlig opplevd tidligere på denne reisen. Men minuttene gikk og ut av Chumpon dro vi, og etter en time innså vi vel at "this is it". Her skal vi sitte til kvart på fire. Klokka var da halv åtte. Ohhhh myyyy God. Klarte å sove litt, heldigvis, før vi stoppet og hadde en 15 minutters tisse/røyke/popcornpause. Fantastisk deilig å strekke på beina og få litt luft. Snakka med ei fra Nord Irland som hadde spurt sjåføren om når vi kom til å være i Bangkok, og han hadde sagt klokka ett. Vi så lys i tunnelen. Det var jo Tre timer før vi hadde trodd vi skulle ankomme hovedstaden. Vi Krysset fingre og tær, igjen, ihåp om at denne gangen skulle det funke.

Etter pausen satte vi oss inn i den samme klamme trange bussen. Vi ble etter et lite stykke huket inn av politiet. De kikket inn i bilen og så 11 hvite klamme turister trykket sammen som en liten saueflokk og han lukket døren igjen og lot oss kjøre videre. Aner ikke hva de var på utkikk etter. Ikke svette sauer iallefall.

Heldigvis hadde jenta rett. Klokka ett var vi i backpackergaten i Bangkok. Hurraaaaaaaaa! Det var en Herlig følelse å strekke på beina igjen.

Så var det å finne seg taxi til togstasjonen. En ung, søt tuktuk sjåfør stoppet oss å sa han kunne kjøre oss for 100 baht. 20 kroner altså. Selvsagt hoppet vi på med backpack å det hele og turen tok 15 minutt. I denne byen kjører alle på kryss og tvers, og det er jo helt fantastisk at alt går så bra.

Nå er vi på togstasjonen 6 timer før toget går. Ute i god tid vi. Orket ikke trave i Bangkoks gater i 30 grader og en stor sekk på ryggen, så her blir vi. Og ettersom Monicas fasinasjon av thaimenn og munker er stor, skal iallefall ikke hun kjede seg disse timene. For her er det litt av alt. :-)
------
Jepp da er timene gått og vi ligger på toget, og det lukte skikkelig tiss. Det stinke faktisk. Mmmm.

På De timene vi ventet fikk vi tatt oss en dusj, spiste både pasta bolognese (som smakte pasta sweet and sour) og en KFC burgermeny, drakk litt kaffe og vi bestilte oss sted å bo i Vientiane på internettet. Når det var en time til avgang kjøpte vi oss litt snacks, bæsjet og hentet bagasjen som vi hadde betalt noen for å passe på. Og halv åtte entrer vi toget, vogn 12. 2.klasse aircon. Hmmm....kun sitteplasser jo. Og vi hadde bestilt soveplass. Men jada, Thailand overrasker igjen. For i Thailand er det ikke bare mulig å kjøre fem på en moped uten hjelm, de har til og med togpoliti og her rer faktisk konduktøren opp setene til senger, etter avgang. For en jobb. Monica hadde litt lyst å spørre om han trengte hjelp. Men han var dyktig og Han kunne lett fått jobb på MS Jupiter.

Ja så nå ligger vi her, lukten har heldigvis gitt seg, men vi er kjemperedd, skeptisk til om vi i det hele tatt får til å sove. For gniene som vi er, bestilte vi overkøye, sikkert en norsk femtilapp billigere. Og det er ikke en liten sengehest engang, bare en blå gardin, som kan stoppe oss, om vi eventuelt snur oss noen cm for langt til siden i søvne. Og da vil vi falle, tja sånn ca 2 meter. Herregud litt skummelt ja. Går dette bra, går alt bra. Ja, for vi har jo for sikkerhetsskyld knasket i oss en malariatablett, som kan få oss til å drømme rare drømmer, noe undertegnede har dårlig erfaring med fra en tidligere reise for ti år siden. Da holdt hun nesten på å dø av redsel, fordi hun trodde det var en kineser ved siden av henne i senga. Men det var jo bare Hilde. :-)
--------
Goooo mooorrrrrrrren! Ekspresstog du lissom. Aldri tatt et så sakte tog før med tusen stopp, både av den milde og den krappe sorten. Sovet? Tja, et par timer tilsammen kanskje. I tillegg til disse krappecstoppene der man dunket enten hodet eller føttene i veggen, begynte Folk å våkne i halv fire tiden. Og de som begynte å selge frokost en time senere var ikke akkurat stille. Jaja, sove kan man da gjøre en annen gang. Nå, klokka halv åtte, er konduktøren allerede igang med å ta av sengetøy der folk har stått opp. Jeg har fortsatt den blå gardinen fint hengende foran senga. Men må vel kanskje vurdere å dra den fra. "Alle" andre har gjort det bortsett fra meg og Monica.

Om en time kommer vi til endestasjonen Nongkhai. Der skal det fikses visum til Laos og vi skal borde over TheFriendshipBridge. Pass, passbilde og penger er klar. En ny og spennende dag i møte.
--------
Hahaha kjempespennende... For det første, ekspresstoget var ikke i Nongkhai kl. 0825 som planlagt, derimot kl. 12.00. Skjønte det nesten, for såååå sakte har aldri et tog gått før. Begynte å bli ganske så utålmodig i halv elleve tiden uten helt å vite når vi ville være inne og hvorfor vi ikke var inne. Så vi spurte nabomannen, og han kunne fortelle oss at pga jobb på toglinjen kom vi frem ca kl. 12. Så da ble det frokost og en øl i kantinevognen( som var som tatt ut fra en westernfilm)

Gikk av toget uten helt å vite hva vi gikk til. Men første plan var do og røyk. Ble selvsagt hooket opp med en tuktukkjører og etter doturen kjørte vi med han. Han stoppet opp et sted der det sto visum, og jada det er her kodeord Texas begynner og vi blir "lurt" selv om vi har lest bibelen lonely travel. Vi gir damen pass, passbilde og penger. Penger til visum og minivan til hotellet. Mye mer enn det vi trodde vi skulle betale. Altså mye mer er ikke all verden, men en del mer baht enn beregnet.

Vi Stolte blindt på denne damen som fikset og ordnet, og fulgte oss til der vi sjekket oss ut av Thailand der det sto en buss og ventet på oss og mange andre, som skulle frakte oss til der vi skulle sjekke inn i landet. Vi fikk en konvolutt av damen som vi skulle gi til noen, men engelsken hennes var ikke så forståelig så skjønte ikke helt til hvem. Åpnet konvolutten, den var full i penger og passbildene våre og arrivalcards. Jaja...etterhvert skjønte vi at vi burde bare komt til landegrensen med en gang ikke til den sjappa me dama i. Hun hadde ikke akkurat hjulpet oss sååå mye. Jepp det stemmer, det sto advarsel om dette i bibelen. Jaja...ble litt frem og tilbake, (Texas) men vi klarte tilslutt både å finne han som skulle hatt konvolutten og mannen som vi hadde betalt for å kjøre oss til hotellet vi skulle bo på.

Ok, så betalte vi kanskje mer enn vi burde, men vi betalte for hjelp og god service, og nå er vi plassert på hotellet i Vientiane som ikke har vindu, men seng og aircon.godt nok til slitne kropper idag. Har booket oss inn på et annet hotell i morgen til samme pris, men det har balkong.

En enorm lang reise, og et enormt langt blogginlegg. Leser du enda, burde du fått stjerne i taket.

Takk for meg for denne gang.
Bilder kommer!!

Nå; beina høyt og slappe av! Vi er i Laos! Jippi!!