Dette er skrevet for noen dager siden. Vi er nå trygt plassert på en caravan park nær Brisbane med leiebil og telt. Nyere oppdatering skal komme. Men først dette:
Da er vi i Sydney, folkens! Har vært igjennom en flyreise og en overnatting. Så lite forberedt til å være på et sted, har vi nok aldri vært før, på denne turen.
Siste dagen vår i Bangkok, tilbringte vi ved bassenget, og May tok seg også en tur for en veldig intim voksesession, der hun følte seg litt ukomfortabel. Hun var ikke akkurat sjenert denne voksedamen... Men men hårene forsvant og vi var klar for taxitur til flyplassen.
Vi fikk verdens skjønneste putt-i-lomma-sjåfør. Han var fra Bangkok, og visste mye om Norge. Både hovedstad, befolkning og midnattsol. Han var utrolig trivelig og han hadde på en engelsk kanal på radioen sin, som spilte kun lovesongs, og det gjorde at vi ble en smule sentimental av å tenke på å forlate Thailand. For vi har hatt det utrolig fint i Asia, og denne taxisjåføren gjorde at vi fikk en fin avslutning. Nå ventet en ny og en del dyrere verdensdel, og vi hadde ikke akkurat laget en plan om hva vi skulle finne på. I Asia var alt sååå enkelt. Nå hadde vi kun en booket overnatting.
Og her begynner historien om to gamle tanter på tur, som tror de er ungdommer, som reiser på from og lykke ganske så uforberedt. Alt ordner seg osv.
På flyet fikk vi ikke sitte sammen, selv om setet ved siden av meg var ledig. Men jeg fikk da sitte sammen med en snakkesalig inder, visepresident i Electrolux, litt full var han kanskje også, og jeg ble fortalt hva vi burde gjøre i Australia; Lei bil, kjøre sørover og se på historiske ting. Kanskje ikke helt det vi så for oss, men jattet da med og det ble da svært så trivelig, ettersom han også presenterte meg for en veldig god australsk øl, som hadde en slags fruktsmak. Ble bare fire timer søvn pga at han var veeeldig snakkesalig og pga god øl. Men alt i alt, fikk jeg da litt info om ting jeg lurte på, om Australia.
Landet i Sydney, og inderen var tydelig blitt edru, ettersom han plutselig var veldig sjenert. Men han ønsket oss god tur og håpet at vi fikk en fin opplevelse i Australia. Og joda opplevelser har det vært en del av, på godt og vondt, på kort tid.
Vi gikk gjennom immigrasjon, og en suuuur dame ønska oss velkommen. Hun burde virkelig få seg noe snart. Jaja, backpacken kom på ryggen og vi gikk til toget for å komme oss til hotellet. Togturen gikk fint og kom oss av på rett sted. Stoppa en taxi så han kunne kjøre oss 300 meter ned en gate der hotellet var. Vi hadde ikke en anelse om at det kun var noen meter unna. Så så mye lengre ut på kartet.
Sjekket oss inn på hotellet. Det Luktet mormor og rommet var veldig primitivt. En liten dobbelseng og kritthvite vegger uten noe bilder. og for å gå på do eller dusje måtte vi ut i en gang. Vi følte vi var på et spøkelseshotell, for også de som jobba i respsjonen så litt creepy ut. Fant ut at en powernap hadde vært fint. Så sov et par timer før vi dusjet og fikk på oss partybuksen, les:joggebukse fra H&M og partytoppen les: bob Marley singlett, en partygenser, les: hullete hettegenser, og partysko, les: rosa og svarte joggesko. Ikke akkurat forberedt på kulde. For det var kaldt å komme til Sydney. Iiiiskaldt!!! Og i sekken, nesten kun sommerklær.
Gikk oss en tur, vurderte å bestille leiebil, men pga at det var litt sent på kvelden og sikkert stengt, endte vi opp i Oxford street i stedet, der vi fant en restaurant, Mad Pizza. Sultne som vi var bestilte vi to pizza, og med tanke på at det hørtes litt skummelt ut å kjøre bil i Australia og at vi faktisk vurdere å gjøre det, måtte vi dele en flaske vin. Pizza og vin smakte veldig godt, og da vi var ferdig spurte vi den svært hyggelige servitøren om steder å gå ut, der det ikke var dresskode. Vi så jo mer eller mindre ut som uteliggere. Han skrev ned flere steder og vi gikk ut i regnet og gikk på et sted som het Low 302. Utrolig koselig sted og vi kom i snakk med en jente og to menn fra Sydney. Jenta var visst en kjent kunstner. Og levde visst godt på å selge maleri. De to mennene var kjærester der han ene også var kunstner. (Skulle så gjerne vært i Sydney om to uker da han skal åpne sitt galleri) De var utrolig hyggelige og vi fikk flere tips om hva vi burde gjøre, og om hvor vi kunne gå ut. Og en klar beskjed fikk vi: kom dere ut av Sydney! Opplev Australia. Go North!
Da de gikk hjem, gikk vi videre til et nytt sted på lappen. I gatene var det masse rare mennesker. Utrolig mye rart. Vi var innom flere steder på leting etter god musikk, men det vi fant var bartendere i bar overkropp og cowboyhatt og et utested uten så mye folk, men der det var en som trodde at vi var prostituerte.
Så der var Monica litt sur pga dårlig musikk og jeg litt sur for at jeg så ut som prostituert med joggebukse og hettegenser.
Vi følte at nå måtte vi bli underholdt...hehe...en innkaster sa at vi måtte ta oss en tur på hans utested. Ok, varsellampene burde vel vært tent, når utestedet het Lovemachine og det blinket i neonlys. Men vi tenkte: ( og jada vi var da litt bedugget) Why not ?Kom opp i en sal og der var det satt ut stoler, og både gutter og jenter som publikum. På scenen sto det en mindre pen dame, litt fluffy, og strippet og danset og pisket og slo. Hun ble også etterhvert naken og dro med seg gutta, spesielt en ung gutt, på forskjellige stunts med og uten dildo, med og uten stearinlys. Lo så jeg grein...dette var underholdning på sitt værste. herrejesus så glad jeg var bedugget. Gikk til et annet sted, showgirls, her også var det nakne damer, men litt mer rolig og ikke så vulgært. En halvnaken jente dro Monica litt i skjerfet. Men hun fikk ikke så mye napp der. Hehe. Etter noen få minutter hadde vi fått nok av nakne jenter. Gikk til et annet utested sammen med noen vi møtte tilfeldig på gaten som anbefalte oss å bli med der de skulle for det var så kult. Helt greit, men fortsatt litt skuffa over musikken. Overalt var det som å være på Sjøboden eller Zachen i Bergen. Not our style!
Vi prøvde et siste utested, men der ble May supersura, da vi kom i snakk med en fyr som lurte på om hun var kommunist. Han snakket nemlig ikke med kommunister. Fortalte han at påkledningen for kvelden ikke var helt som den kanskje burde,en fredagskveld i Sydney, men han ga seg ikke. Han var 100 prosent sikker på at jeg var kommunist og at han ikke likte meg.
Vi fant ut at det var på tide å gå hjem. Følte vi hadde fått nok. Vi gikk oss litt vill, ikke akkurat så god retningssans på noen av oss, men fant tilslutt hotellet vårt. La oss i senga. Og May stilte klokken på ti på ti. Klokka var da 06.10. Jepp soloppgangen fikk vi se på veien hjem. Kjempefin! Hehe!
Ti på ti ringte klokka. Jeg sjekket om check out virkelig var kl.10. Joda klokka ti var siste frist for å være ute av rommet. "Monica, vi må være ute om 10 minutter." Pakket sekkene, sjekket ut og langs Victoriastreet, en lørdagsmorgen to minutter over 10, vandret to fortsatt ganske brisne 33 åringer uten å en plan for hva de skulle gjøre. En ting var sikkert, å leie bil var uaktuelt!
Vi Vandret der med sekk på ryggen bortover gaten. Hmmm...kanskje vi må ta tog et sted, sier monica. Hvor til?, sier May. Vet ikke jeg? Sier Monica. Kanskje vi må ta taxi hotell til hotell for å finne et sted å sove, sier May. (Det må nevnes at dette var en lørdag, og vi så på det som vanskelig å finne et sted å bo)
Zing, sto det plutselig på et skilt. Backpackersted. Vi får spørre her om de har noe ledig. Ganske så pessimistist begge to.
Ti minutter etterpå har vi fått utdelt to køyer på et firmannsrom. 15 minutter etter, sover to trøtte jenter! Det ordner seg alltid...;-)
Kanskje ikke alle som kunne tenkt seg å være med oss på tur...
fredag 23. november 2012
onsdag 14. november 2012
Fabel fra Bangkok
Da e vi her, i Thailands hovedstad, Bangkok. Her har vi vært noen dager. Siden lørdag faktisk og vi bor midt i backpacker gaten,Khao San Road. Er man backpacker så er man backpacker. (Enormt mange backpackere med koffert faktisk. Ser litt upraktisk ut) Akkurat nå ligger vi og deiger oss foran svømmebassenget som er på taket på hotellet vårt. Lider ingen nød akkurat. 30 grader iallefall og sol. Noen skyer, men hva gjør vel det i verdens varmeste by?
Reisen fra Luang Prabang gikk som en drøm, bortsett fra at vi måtte stå opp alt for tidlig, 05.00. Og en tuktuk skulle komme å hente oss i halvsekstiden. Veldig trøtt,etter kanskje tre timer søvn, pakket vi sekkene våre og gikk ut for å møte vår sjåfør. Ups...her var porten stengt ut av hotellet som reklamerte med 24 timers resepsjon. Vi måtte klatre over gjerdet...igjen! Denne gang med to store sekker. Det gikk da på et vis. Sjåføren sto og ventet, og på vei til flyplassen, fikk vi også se munkeprosesjonen, der folk gir dagens matrasjon til munkene, som går igjennom Luang Prabangs gater hver morgen. (Den vi egentlig skulle se dagen før, men som vi ikke kom oss opp til. Så vi fikk da med oss det å. Flaks! )
På flyplassen var det enkelt. Sjekket inn bagasjen vår i en skranke, fikk billetter, gikk gjennom passkontroll og sikkerhetskontroll. Ventet en liten time og gikk ombord i verdens reneste og peneste fly. det var så hvitt, rent og pent at man knapt turte å hoste. Norwegian kan bare gå å legge seg. Fikk gratis drikke og god mat på den to timers flyturen. Og vi klarte å sove en time også. Fantastisk flytur, og anbefales på det sterkeste,
Landet smooth i Bangkok til rett tid, og ut og praiet en taxi som kjørte oss til hotellet. Sjekket oss inn, fikk et fint rom i femte etasje, og gikk deretter ut for å spise. Å komme fra Luang Prabang i Laos til backpackergaten i Bangkok er lik kaos. Så mye folk, rare folk, høy musikk og partyføring. Satt bare og observerte i et par timer før vi gikk oss en tur og sjekket muligheten for å handle. Her blir det kjøp av singletter iallefall. Bytte ut noen klær er ikke dumt.
Monica stakkar var igjen blitt syk. Influensa. Så vi satt bare og drakk noen rolige drinker på en takterasse med livemusikk. Så gikk vi til en reggaepub i gaten, bare for å sjekke det ut. Reggaemusikk og herlige thaibartendere med digert hår serverte oss enda sterkere drinker. Poff, der gikk vi på en snurr. Kom i snakk med en glemsk litt full aussie fra Melbourne. Snakket med han om våre planer om å reise til hans hjemsted. Too cold, too cold. Go north. Byron bay og slikt. Ok, vi hører kanskje på han. Vi liker jo ikke kulde. Han forsvant like plutselig som han kom og may og Monica gikk og jaktet etter nytt sted å drikke. Plutselig gikk vi ned en trapp og havnet midt i en nattklubb. Her danset vi med noen lokale jenter før det ble litt for mye hiphop. Da fant vi en annen nattklubb i et smug og der var det stappfullt med folk og vi danset til halv fem. Da var det på tide å gå hjem til våre senger. Morsom kveld og influensaen var fortrengt.
Dagen derpå sov vi lenge. Spiste en deilig bananpannekake til frokost og deretter fant vi ut; Vi må jakte på snus. Bangkok har porsjonsnus. Så vi googlet og fant et par steder i sukhumvit. Tok en tuk tuk og fikk se en helt annen side av Bangkok. Høye skyskrapere, fancy restauranter og hotell og veldig koselig. Fant det ene stedet, stable lodge, et danskeid hotell. Og der hadde Mayaren vært før. For 10 år siden, med Hilde. Bodde en natt på dette hotellet. Utrolig tilfeldig igrunn, men jada de hadde da snus. Fire bokser bare, men godt nok mente Monica, men vi fant ut at vi kunne jo prøve å finne det andre stedet også. D'Pelican Inn.og det gjorde vi, tilslutt. Og der var det masse snus. Hurray! Spiste en deilig burger her på dette koselige stedet. Og tydeligvis var det ikke mange som spiste her, da de måtte på butikken for å handle inn ingredienser til vårt måltid. Hehe, men det smakte himmelsk. Beste mat på lenge.
Tilbake til hotellet valgte vi å ta skytrain. Mye billigere enn både tuk tuk og taxi. Stilig greie, hva er det Norge driver på med egentlig? Bybanen er jo pinglete i forhold. Så da vi kom til endestoppen på SkyTrain skulle vi ta buss. Hoppet på nr 15 som en dame fortalte oss. Og satte oss ned. Så ser vi på hverandre. Vet du hvor vi skal av? Hvor skal vi betale? Nope det visste ingen av oss. Så da ble det et prosjekt å finne noen på bussen som kunne engelsk og som fortelle oss hvor vi skulle av. Det fant vi, og back again in Khao san road.
Dagen etter ble det shopping på jentene. Pga lite shoppingentusiasme, drakk vi litt øl mellom singlett-og bikinihandlingen. Gikk så fint atte, mye lettere å både shoppe og prute med litt drikke innabords. Så ble det en liten powernap før noen bøtter med gin tonic ble drukket. Og vi begynte å brette papirfigurer på alle utestedene vi var på. Det gikk i båt, svane og elefant, og vi tror, ja tror, vi imponerte noen bartendere og servitører med vår kunst. Så ble det nattklubb. Møtte en lokal thaidame på veien som hang seg på oss og som vi drakk og danset med. Møtte noen engelske gutter som hadde kledd seg i kjoler og glitrende hatter. Disse måtte vi selvfølgelig snakke og danse med, og vi fikk låne både kjoler og hatter. Morsom kveld! Dessverre ingen bilder fra denne kvelden, men vi husker den! Fire eller fem var klokka denne kvelden før de to 33åringene så seg råd til å finne sengen. Sku tru vi var tenåringer på tur. Jaja!
Dagen derpå ble en fin dagen derpå med mye avslapping og cola, og ikveld, en rolig aften ifare for hangover på avreisedagen.
Imorgenkveld reise vi med fly fra Bangkok til Sydney. Har bestilt en natt på hotell der, også får vi se hva som skjer. Leie campervan kanskje? Blir jo plutselig normale priser å bo på hotell. Dyrt i forhold til Asia. så kanskje leie en bil hadde vært noe...vi får sjao!!!
Nye fabeloppdateringer kommer nok!
Adios Amigos!
Reisen fra Luang Prabang gikk som en drøm, bortsett fra at vi måtte stå opp alt for tidlig, 05.00. Og en tuktuk skulle komme å hente oss i halvsekstiden. Veldig trøtt,etter kanskje tre timer søvn, pakket vi sekkene våre og gikk ut for å møte vår sjåfør. Ups...her var porten stengt ut av hotellet som reklamerte med 24 timers resepsjon. Vi måtte klatre over gjerdet...igjen! Denne gang med to store sekker. Det gikk da på et vis. Sjåføren sto og ventet, og på vei til flyplassen, fikk vi også se munkeprosesjonen, der folk gir dagens matrasjon til munkene, som går igjennom Luang Prabangs gater hver morgen. (Den vi egentlig skulle se dagen før, men som vi ikke kom oss opp til. Så vi fikk da med oss det å. Flaks! )
På flyplassen var det enkelt. Sjekket inn bagasjen vår i en skranke, fikk billetter, gikk gjennom passkontroll og sikkerhetskontroll. Ventet en liten time og gikk ombord i verdens reneste og peneste fly. det var så hvitt, rent og pent at man knapt turte å hoste. Norwegian kan bare gå å legge seg. Fikk gratis drikke og god mat på den to timers flyturen. Og vi klarte å sove en time også. Fantastisk flytur, og anbefales på det sterkeste,
Landet smooth i Bangkok til rett tid, og ut og praiet en taxi som kjørte oss til hotellet. Sjekket oss inn, fikk et fint rom i femte etasje, og gikk deretter ut for å spise. Å komme fra Luang Prabang i Laos til backpackergaten i Bangkok er lik kaos. Så mye folk, rare folk, høy musikk og partyføring. Satt bare og observerte i et par timer før vi gikk oss en tur og sjekket muligheten for å handle. Her blir det kjøp av singletter iallefall. Bytte ut noen klær er ikke dumt.
Monica stakkar var igjen blitt syk. Influensa. Så vi satt bare og drakk noen rolige drinker på en takterasse med livemusikk. Så gikk vi til en reggaepub i gaten, bare for å sjekke det ut. Reggaemusikk og herlige thaibartendere med digert hår serverte oss enda sterkere drinker. Poff, der gikk vi på en snurr. Kom i snakk med en glemsk litt full aussie fra Melbourne. Snakket med han om våre planer om å reise til hans hjemsted. Too cold, too cold. Go north. Byron bay og slikt. Ok, vi hører kanskje på han. Vi liker jo ikke kulde. Han forsvant like plutselig som han kom og may og Monica gikk og jaktet etter nytt sted å drikke. Plutselig gikk vi ned en trapp og havnet midt i en nattklubb. Her danset vi med noen lokale jenter før det ble litt for mye hiphop. Da fant vi en annen nattklubb i et smug og der var det stappfullt med folk og vi danset til halv fem. Da var det på tide å gå hjem til våre senger. Morsom kveld og influensaen var fortrengt.
Dagen derpå sov vi lenge. Spiste en deilig bananpannekake til frokost og deretter fant vi ut; Vi må jakte på snus. Bangkok har porsjonsnus. Så vi googlet og fant et par steder i sukhumvit. Tok en tuk tuk og fikk se en helt annen side av Bangkok. Høye skyskrapere, fancy restauranter og hotell og veldig koselig. Fant det ene stedet, stable lodge, et danskeid hotell. Og der hadde Mayaren vært før. For 10 år siden, med Hilde. Bodde en natt på dette hotellet. Utrolig tilfeldig igrunn, men jada de hadde da snus. Fire bokser bare, men godt nok mente Monica, men vi fant ut at vi kunne jo prøve å finne det andre stedet også. D'Pelican Inn.og det gjorde vi, tilslutt. Og der var det masse snus. Hurray! Spiste en deilig burger her på dette koselige stedet. Og tydeligvis var det ikke mange som spiste her, da de måtte på butikken for å handle inn ingredienser til vårt måltid. Hehe, men det smakte himmelsk. Beste mat på lenge.
Tilbake til hotellet valgte vi å ta skytrain. Mye billigere enn både tuk tuk og taxi. Stilig greie, hva er det Norge driver på med egentlig? Bybanen er jo pinglete i forhold. Så da vi kom til endestoppen på SkyTrain skulle vi ta buss. Hoppet på nr 15 som en dame fortalte oss. Og satte oss ned. Så ser vi på hverandre. Vet du hvor vi skal av? Hvor skal vi betale? Nope det visste ingen av oss. Så da ble det et prosjekt å finne noen på bussen som kunne engelsk og som fortelle oss hvor vi skulle av. Det fant vi, og back again in Khao san road.
Dagen etter ble det shopping på jentene. Pga lite shoppingentusiasme, drakk vi litt øl mellom singlett-og bikinihandlingen. Gikk så fint atte, mye lettere å både shoppe og prute med litt drikke innabords. Så ble det en liten powernap før noen bøtter med gin tonic ble drukket. Og vi begynte å brette papirfigurer på alle utestedene vi var på. Det gikk i båt, svane og elefant, og vi tror, ja tror, vi imponerte noen bartendere og servitører med vår kunst. Så ble det nattklubb. Møtte en lokal thaidame på veien som hang seg på oss og som vi drakk og danset med. Møtte noen engelske gutter som hadde kledd seg i kjoler og glitrende hatter. Disse måtte vi selvfølgelig snakke og danse med, og vi fikk låne både kjoler og hatter. Morsom kveld! Dessverre ingen bilder fra denne kvelden, men vi husker den! Fire eller fem var klokka denne kvelden før de to 33åringene så seg råd til å finne sengen. Sku tru vi var tenåringer på tur. Jaja!
Dagen derpå ble en fin dagen derpå med mye avslapping og cola, og ikveld, en rolig aften ifare for hangover på avreisedagen.
Imorgenkveld reise vi med fly fra Bangkok til Sydney. Har bestilt en natt på hotell der, også får vi se hva som skjer. Leie campervan kanskje? Blir jo plutselig normale priser å bo på hotell. Dyrt i forhold til Asia. så kanskje leie en bil hadde vært noe...vi får sjao!!!
Nye fabeloppdateringer kommer nok!
Adios Amigos!
tirsdag 13. november 2012
One night in Bangkok...
Jepp snart kommer jeg med oppdatering om reisen fra Luang Prabang til Bangkok og om vårt opphold her i thailands hovedstad. Skal bare lade opp ipaden...Men litt bilder er jo fint...mens man venter. Litt fra khao san road og fra da vi jaktet på snus. Kjenner du deg igjen Hilde?
torsdag 8. november 2012
onsdag 7. november 2012
Luang Prabang! So far so good! Very good!
Fra Vientiane hadde vi en fantastisk busstur til Luang Prabang. Bare en 12 timers reise på en sliten VIPbuss med litt for lite plass til beina og en tur med masse humper, svinger, oppoverbakker og nedoverbakker, og en herlig asiatisk musikk fra høytalerne med volumknappen på maks HELE veien. Tror vi må få kjøpt en sånn cd. Fem minutter etter vi startet bussturen, en time etter skjema, stoppet bussen for å fylle bensin. Så de er godt forberedt i Laos, og det er jo fint. Midt i turen fikk vi også gå av, og vi fikk servert en deilig nudelsuppe. Ja den var faktisk god!:-) Den siste delen av turen vurderte vi å gå av. Den musikken tok knekken på oss. Men halv åtte på kvelden var den givende turen over. Vi var fremme i Luang Prabang. (Det blir FLY(!!!!!)til Bangkok.
Tok en tu- tuk til hotellet, og på veien dit, selv om det var bekmørkt, følte vi på oss at dette var et mye bedre sted enn Vientiane.
Losjerte oss inn og gikk ut og spiste. så litt på nattmarkedet før vi gikk hjem og slappet av i deilige senger. Hehe, utrolig spesielt rom vi har egentlig. Glassdør til toalett og glassdør inn til dusj. To rom på hver sin side, så når jeg dusjer og Monica sitter på do, kan vi både høre og se hverandre. Lite privatliv. Godt vi kjenner hverandre så godt. Bedre og bedre dag for dag. :-)
Dagen etter, altså igår, sto vi opp, spiste frokost på en fransk cafe, og Monica gikk å så på den mest kjente wat'en her i byen, mens Mayaren tok seg en flaske vann og så på lokale menn spille boccia. Etterpå måtte vi hjem å bytte klær. Too hot! Og ingen bademuligheter. Men som vi hadde trodd. Luang Prabang er fantastisk. Hyggelige, smilende folk og en deilig laidback atmosfære.
Vi gikk og bestilte flybilletter til Bangkok. (Så på lørdag skal vi til storbyen å være der i fem dager før det blir fly til Sydney. Fem dager i en storby og 32 grader, høres kanskje ikke så fristende ut, men vi skal bo på et sted med svømmebasseng på taket! )
Etter at flybillett var bestilt og betalt, gikk vi til et hyggelig sted i hovedgaten og kjøpte oss en flaske hvitvin og så på folk. En deilig dag! Gikk og spiste etterhvert, og Mayaren spiste importert krokodille fra en farm i Thailand, og vi delte nok en flaske med hvitt. Krokodille var godt. Smakte litt som sunn gris:-)
Klokka ni var vi klar for nattklubb!! Snakket med en tu-tuk sjåfør som visste av et sted. Ble veiledet i tutuk-priser av en amerikaner, sikkert rundt 70 år og han lo da vi sa vi skulle på nattklubb. Remember 12 oclock ladies! Yepp men vi var allerede på en liten snurr så dette blir jo som hjemme. Tre timer ute på byen er da nok.
Ankom nattklubben med døråpnere og ca. 3 stk i lokalet og liveband som spilte laorock. Vi satte oss ned ved et bord og joda bare øl her også. No gin tonic. Men sikkert like greit. Lokalet fylte seg sakte, men sikkert opp. Mange lokale og noen få turister. Kom i snakk med noen folk fra Nederland som var på rundreise i Asia på tre uker. Vi er ganske heldig som har mer tid på oss.
Musikken ble dårligere og dårligere, og vi, i fin form, og dansingen tok seg opp, sammen med både lokale og hollendere, til techno og annet slags interessant musikk. Snakket og danset med en lokal 19 åring som var skjønn. Han kunne ikke mye engelsk, men det han kunne, gjentok han flere ganger. Whats your name. My name is savadari. How old are you? I am 19 years old. Og det var det:-) På repeat, ble det en ganske morsom opplevelse. Og vi skålte og skålte. Smilte ogsmilte
Halv tolv kom lysene på og vi var klare for å reise hjem. Tutuk hjem, og vi måtte klatre over gjerdet fordi de hadde stengt igjen porten på hotellet. May med skjørt. Lekkert! Trodde dette var et hotell med 24 timers resepsjon. Tydeligvis ikke:-)
Jaja nå sitter jeg her på en restaurant med utsikt til en elv i Luang Prabang, Nam Khan River. Har spist en god frokost og chillern med en cola og vann. Idyllisk! Tre små barn bader i elven og det er en bro i bambus jeg vurderer å gå over. Tror det er en wat på den andre siden.
Vi koser oss i Luang Prabang!
Tok en tu- tuk til hotellet, og på veien dit, selv om det var bekmørkt, følte vi på oss at dette var et mye bedre sted enn Vientiane.
Losjerte oss inn og gikk ut og spiste. så litt på nattmarkedet før vi gikk hjem og slappet av i deilige senger. Hehe, utrolig spesielt rom vi har egentlig. Glassdør til toalett og glassdør inn til dusj. To rom på hver sin side, så når jeg dusjer og Monica sitter på do, kan vi både høre og se hverandre. Lite privatliv. Godt vi kjenner hverandre så godt. Bedre og bedre dag for dag. :-)
Dagen etter, altså igår, sto vi opp, spiste frokost på en fransk cafe, og Monica gikk å så på den mest kjente wat'en her i byen, mens Mayaren tok seg en flaske vann og så på lokale menn spille boccia. Etterpå måtte vi hjem å bytte klær. Too hot! Og ingen bademuligheter. Men som vi hadde trodd. Luang Prabang er fantastisk. Hyggelige, smilende folk og en deilig laidback atmosfære.
Vi gikk og bestilte flybilletter til Bangkok. (Så på lørdag skal vi til storbyen å være der i fem dager før det blir fly til Sydney. Fem dager i en storby og 32 grader, høres kanskje ikke så fristende ut, men vi skal bo på et sted med svømmebasseng på taket! )
Etter at flybillett var bestilt og betalt, gikk vi til et hyggelig sted i hovedgaten og kjøpte oss en flaske hvitvin og så på folk. En deilig dag! Gikk og spiste etterhvert, og Mayaren spiste importert krokodille fra en farm i Thailand, og vi delte nok en flaske med hvitt. Krokodille var godt. Smakte litt som sunn gris:-)
Klokka ni var vi klar for nattklubb!! Snakket med en tu-tuk sjåfør som visste av et sted. Ble veiledet i tutuk-priser av en amerikaner, sikkert rundt 70 år og han lo da vi sa vi skulle på nattklubb. Remember 12 oclock ladies! Yepp men vi var allerede på en liten snurr så dette blir jo som hjemme. Tre timer ute på byen er da nok.
Ankom nattklubben med døråpnere og ca. 3 stk i lokalet og liveband som spilte laorock. Vi satte oss ned ved et bord og joda bare øl her også. No gin tonic. Men sikkert like greit. Lokalet fylte seg sakte, men sikkert opp. Mange lokale og noen få turister. Kom i snakk med noen folk fra Nederland som var på rundreise i Asia på tre uker. Vi er ganske heldig som har mer tid på oss.
Musikken ble dårligere og dårligere, og vi, i fin form, og dansingen tok seg opp, sammen med både lokale og hollendere, til techno og annet slags interessant musikk. Snakket og danset med en lokal 19 åring som var skjønn. Han kunne ikke mye engelsk, men det han kunne, gjentok han flere ganger. Whats your name. My name is savadari. How old are you? I am 19 years old. Og det var det:-) På repeat, ble det en ganske morsom opplevelse. Og vi skålte og skålte. Smilte ogsmilte
Halv tolv kom lysene på og vi var klare for å reise hjem. Tutuk hjem, og vi måtte klatre over gjerdet fordi de hadde stengt igjen porten på hotellet. May med skjørt. Lekkert! Trodde dette var et hotell med 24 timers resepsjon. Tydeligvis ikke:-)
Jaja nå sitter jeg her på en restaurant med utsikt til en elv i Luang Prabang, Nam Khan River. Har spist en god frokost og chillern med en cola og vann. Idyllisk! Tre små barn bader i elven og det er en bro i bambus jeg vurderer å gå over. Tror det er en wat på den andre siden.
Vi koser oss i Luang Prabang!
mandag 5. november 2012
Bilder fra Vientiane
Regler regler regler. Ikke lov å blåse i trompet i gatene og bare folk med tillatelse kan ta med seg bomber og pistoler på rommet...men kulturkulturkultur også da:-) enjoy!
Vientiane(Laos)
Første dagen i Vientiane tok vi oss en god hvil på hotellet som vi hadde booket oss inn på. Det trengtes etter så mange timer på reise. Vi sov til halv åtte, dusjet og gjorde oss klare til å finne en restaurant å spise på. På vei ut av hotellet fikk vi beskjed om at vi måtte være inne til tolv, da resepsjonen stengte da. Plutselig fikk vi det litt travelt, men følte oss også litt som to tenåringer som måtte være hjemme til tolv. I en alder av 33 var ikke det så kult.
Fant et pizzasted i nærheten og deretter gikk vi til "sticky fingers" ( en bar) der Monica fikk kjøpt "swedish snus" laget i Laos. Ikke værst! En kontaktsøkende, alenereisende belgisk kar, Walter, satte seg ned med oss og vi pratet om økonomi, jobb, skatt og slikt. En Hyggelig kar som også anbefalte oss å leie en sykkel i Vientiane, for det var så enkelt og greit.
Vi var hjemme til tolv, litt frustrert, men ok, nytt sted å bo dagen etter med 24 timers resepsjon og verken teppe eller tånegler på gulvet, og ikke minst vindu ut mot gaten med balkong. Luksus!
Sjekket oss inn der tolvtiden og gjorde som Walter anbefalte. Leide oss en sykkel hver. Monica annonserte at hun var ganske ustødig på sykkel, så jeg så for meg noen morsomme episoder. De kom, men ikke helt som vi hadde sett for oss.
For er det ikke typisk at når vi skal gjøre noe som egentlig ikke er noe problem, så skjer det noe. Joda, denne dagen var det selvfølgelig vennskapskonferanse mellom Asia og Europa, og alle topplederne i de to verdensdelene, inkludert Jens Stoltenberg, var i Vientiane denne dagen. Og for et oppstyr. Politimenn, sirener, pistoler og maskingevær hver 100 meter og svettet vi ikke nok fra før i sol og 30 grader, svettet vi litt til da vi hadde vår søndagssykling med breletten bakpå, og politimenn med digre våpen roper "Hurry hurry" fordi det snart kommer politibiler og VIP'er i fine biler, akkurat der vi sykler. Stress!
Ikke er det så gode kart i Laos heller, og vi prøver vårt beste på å finne de mest besøkte turistattraksjonene. Monica sier mens vi sykler: synes folk ser litt rart på oss eg. May sier: Er jo ikke rart det. To vakre damer som oss er vel de ikke vant med å se.
Ett minutt senere ser vi to politimenn, ja, med store våpen, ser rart på oss som kommer syklende i 1km i timen og de begynner å le å sier: "this is one way only. One way! You wrong way!" Ahhh...vi har syklet i en enveiskjørt gate, feil retning. Godt de lo og ikke skjøt oss.
Så å sykle i Vientiane gikk greit, men var skummelt pga alt oppstyret. Var sirener og fløyter og dirigering hvert minutt, men vi kom da frem til noen severdigheter. Men Gud så deilig det var å levere sykkelen tilbake.
Gikk til en restaurant for å spise. Ble et lite etegilde med ostefat, spekeskinker, pizza og en karaffel med hvitvin. Godt det etter trimturen på sykkel. Hvitvinen gikk til hodet og vi så for at etter en dusj skulle vi ut å kose oss på disco. Hadde hørt om et sted der de spilte 80tallsrock så vi praiet en tuktukkjører som skulle kjøre oss dit. Stengt! Så han kjørte oss til et sted som han anbefalte. Vi entret stedet, ble møtt med rolig livemusic og ingen som ville ta imot oss å servere drikke. Skjønte etterhvert at det var pga at ingen snakket engelsk. This was a very very Local place. Vi vurderte å leie oss et bur å synge karaoke her, men slo det fra oss, og Pga en del kommunikasjonsproblemer drakk vi opp våre to øl og vandret på utkikk etter andre steder.
Fortsatt sto politimenn i gatene og geleidet alle trafikanter og oss hit og dit pga VIP'ene i byen. Litt mer avslappet pga alkoholen innabords, men fortsatt litt anstrengt og at vi ikke skulle bli så fulle at vi begynte å tulle med disse skumle mennene. Fali fali!
På veien så vi skiltet "Nightclub" lyse mot oss. Vi gikk inn. Disco og masse folk. Kun lokale her å, men virka da litt kult, helt til vi skulle bestille drikke. Servitør: You want beer? Oss: Yes one beer and one gin tonic. Servitør: no gin tonic, beer or pepsi. Hehe, dette var nattklubben sin det. Så slutta jammen discomusikken å, og det ble liveband. Og hjelpes det var seriøst utrolig morsomt i ti minutter, men etter at den femte dårlige vokalisten entrer scenen og synger en lokal ballade veldig falskt har vi fått nok. Vi går! Klokka er da kvart over elleve. Vi vandrer gatelangs og har en plan om at vi finner nok noe annet. En tuktuksjåfør lurer på om vi trenger skyss. Yes somewhere its open. Everything is closed because og the meeting. Det er da may blir supersura og liker verken Laos og VIP'er. For andre dag på rad er vi i seng før tolv. Og vi som hadde planlagt bananpannekake til nattmat. Alt stengt! Og aldri før har vi hatt så lyst på noe godt, som denne kvelden... Laos altså. What is this? :-)
Gjett om vi våknet opp sultne idag da. Yes supersulten! Men pga all denne portforbuden vi har fått de siste to dagene, sto vi opp nogenlunde tidlig og fikk både bestilt vipbuss til Luang Prabang til imorgen og spist frokost/lunsj før tolv.
Gikk deretter til bussstasjonen klar til å ta fatt på dag 2 i kulturvitenskap. Fant lokalbuss til Buddhaparken, eller til grenseovergangen Friendship Bridge, der vi fikk beskjed om å gå av. Busssjåføren bare pekte foran seg. Hmmm jaja tenkte vi, og plutselig satt vi en tuktuk som krevde en del mer penger av oss. Skjønte litt senere at vi egentlig skulle gått ombord i en annen buss som hadde kostet 2000 Kip. Istedet betalte vi denne luringen av en tuktuksjåfør 40000 Kip. Lurt igjen!
Buddhaparken var utrolig spesiell. Mange forskjellige skulpturer bl.a en liggende Buddha. Var der i en time og tok bilder, før vi tok riktig fremkomstmiddel hjem. Buss til Friendship Bridge og buss til byen. Flinke jenter lærer. No more tuktuk...ikke idag iallefall.
Kom oss til byen og fikk sett solnedgangen over Mekong River før vi gikk tilbake til hotellet vårt for å booke sted å bo i Luang Prabang, slappe av, leke spa med å ta på oss ansiktsmaske, pakke backpacken oggjøre oss klar til en minst 12 timers busstur imorgen. Avgang klokka 0700. Altså om 7 timer!
Har hørt at denne bussturen kan ta mye lengre tid, da det er veldig vanlig at bussene kollapser på veien. Så nye eventyr kommer nok folkens... Be prepared...Og Godnatt!
Fant et pizzasted i nærheten og deretter gikk vi til "sticky fingers" ( en bar) der Monica fikk kjøpt "swedish snus" laget i Laos. Ikke værst! En kontaktsøkende, alenereisende belgisk kar, Walter, satte seg ned med oss og vi pratet om økonomi, jobb, skatt og slikt. En Hyggelig kar som også anbefalte oss å leie en sykkel i Vientiane, for det var så enkelt og greit.
Vi var hjemme til tolv, litt frustrert, men ok, nytt sted å bo dagen etter med 24 timers resepsjon og verken teppe eller tånegler på gulvet, og ikke minst vindu ut mot gaten med balkong. Luksus!
Sjekket oss inn der tolvtiden og gjorde som Walter anbefalte. Leide oss en sykkel hver. Monica annonserte at hun var ganske ustødig på sykkel, så jeg så for meg noen morsomme episoder. De kom, men ikke helt som vi hadde sett for oss.
For er det ikke typisk at når vi skal gjøre noe som egentlig ikke er noe problem, så skjer det noe. Joda, denne dagen var det selvfølgelig vennskapskonferanse mellom Asia og Europa, og alle topplederne i de to verdensdelene, inkludert Jens Stoltenberg, var i Vientiane denne dagen. Og for et oppstyr. Politimenn, sirener, pistoler og maskingevær hver 100 meter og svettet vi ikke nok fra før i sol og 30 grader, svettet vi litt til da vi hadde vår søndagssykling med breletten bakpå, og politimenn med digre våpen roper "Hurry hurry" fordi det snart kommer politibiler og VIP'er i fine biler, akkurat der vi sykler. Stress!
Ikke er det så gode kart i Laos heller, og vi prøver vårt beste på å finne de mest besøkte turistattraksjonene. Monica sier mens vi sykler: synes folk ser litt rart på oss eg. May sier: Er jo ikke rart det. To vakre damer som oss er vel de ikke vant med å se.
Ett minutt senere ser vi to politimenn, ja, med store våpen, ser rart på oss som kommer syklende i 1km i timen og de begynner å le å sier: "this is one way only. One way! You wrong way!" Ahhh...vi har syklet i en enveiskjørt gate, feil retning. Godt de lo og ikke skjøt oss.
Så å sykle i Vientiane gikk greit, men var skummelt pga alt oppstyret. Var sirener og fløyter og dirigering hvert minutt, men vi kom da frem til noen severdigheter. Men Gud så deilig det var å levere sykkelen tilbake.
Gikk til en restaurant for å spise. Ble et lite etegilde med ostefat, spekeskinker, pizza og en karaffel med hvitvin. Godt det etter trimturen på sykkel. Hvitvinen gikk til hodet og vi så for at etter en dusj skulle vi ut å kose oss på disco. Hadde hørt om et sted der de spilte 80tallsrock så vi praiet en tuktukkjører som skulle kjøre oss dit. Stengt! Så han kjørte oss til et sted som han anbefalte. Vi entret stedet, ble møtt med rolig livemusic og ingen som ville ta imot oss å servere drikke. Skjønte etterhvert at det var pga at ingen snakket engelsk. This was a very very Local place. Vi vurderte å leie oss et bur å synge karaoke her, men slo det fra oss, og Pga en del kommunikasjonsproblemer drakk vi opp våre to øl og vandret på utkikk etter andre steder.
Fortsatt sto politimenn i gatene og geleidet alle trafikanter og oss hit og dit pga VIP'ene i byen. Litt mer avslappet pga alkoholen innabords, men fortsatt litt anstrengt og at vi ikke skulle bli så fulle at vi begynte å tulle med disse skumle mennene. Fali fali!
På veien så vi skiltet "Nightclub" lyse mot oss. Vi gikk inn. Disco og masse folk. Kun lokale her å, men virka da litt kult, helt til vi skulle bestille drikke. Servitør: You want beer? Oss: Yes one beer and one gin tonic. Servitør: no gin tonic, beer or pepsi. Hehe, dette var nattklubben sin det. Så slutta jammen discomusikken å, og det ble liveband. Og hjelpes det var seriøst utrolig morsomt i ti minutter, men etter at den femte dårlige vokalisten entrer scenen og synger en lokal ballade veldig falskt har vi fått nok. Vi går! Klokka er da kvart over elleve. Vi vandrer gatelangs og har en plan om at vi finner nok noe annet. En tuktuksjåfør lurer på om vi trenger skyss. Yes somewhere its open. Everything is closed because og the meeting. Det er da may blir supersura og liker verken Laos og VIP'er. For andre dag på rad er vi i seng før tolv. Og vi som hadde planlagt bananpannekake til nattmat. Alt stengt! Og aldri før har vi hatt så lyst på noe godt, som denne kvelden... Laos altså. What is this? :-)
Gjett om vi våknet opp sultne idag da. Yes supersulten! Men pga all denne portforbuden vi har fått de siste to dagene, sto vi opp nogenlunde tidlig og fikk både bestilt vipbuss til Luang Prabang til imorgen og spist frokost/lunsj før tolv.
Gikk deretter til bussstasjonen klar til å ta fatt på dag 2 i kulturvitenskap. Fant lokalbuss til Buddhaparken, eller til grenseovergangen Friendship Bridge, der vi fikk beskjed om å gå av. Busssjåføren bare pekte foran seg. Hmmm jaja tenkte vi, og plutselig satt vi en tuktuk som krevde en del mer penger av oss. Skjønte litt senere at vi egentlig skulle gått ombord i en annen buss som hadde kostet 2000 Kip. Istedet betalte vi denne luringen av en tuktuksjåfør 40000 Kip. Lurt igjen!
Buddhaparken var utrolig spesiell. Mange forskjellige skulpturer bl.a en liggende Buddha. Var der i en time og tok bilder, før vi tok riktig fremkomstmiddel hjem. Buss til Friendship Bridge og buss til byen. Flinke jenter lærer. No more tuktuk...ikke idag iallefall.
Kom oss til byen og fikk sett solnedgangen over Mekong River før vi gikk tilbake til hotellet vårt for å booke sted å bo i Luang Prabang, slappe av, leke spa med å ta på oss ansiktsmaske, pakke backpacken oggjøre oss klar til en minst 12 timers busstur imorgen. Avgang klokka 0700. Altså om 7 timer!
Har hørt at denne bussturen kan ta mye lengre tid, da det er veldig vanlig at bussene kollapser på veien. Så nye eventyr kommer nok folkens... Be prepared...Og Godnatt!
lørdag 3. november 2012
Laaaaang reise, laaaaangt blogginnlegg! :-)
Reisen fra Koh Tao i Thailand til Vientiane i Laos
Det ble en regnfull siste dag på Koh Tao, der vi fant ut at det å være hjemløs ikke var bare bare, ettersom visjekket ut fra der vi bodde klokka elleve. Klokka ni på kvelden fikk vi taxi/tuktuk, fra Sairee, som bringte oss og bagasjen til Mahaad Pier. Fra denne pieren var vi klare for å ta en carferry til Chumpon. Vi viste billettene våre til damene som satt under en parasoll. Og vi måtte skrive våre navn ned og fikk nye billetter. Sjokkerte ble vi da vi fikk utdelt både rom OG SENG. Wow! Det visste ikke vi. Seng? Tøfft!
Sebastian, en argentiner, som vi ble kjent med på Koh Tao, kom og tok farvel med oss fra Pieren. Han kunne fortelle at dette kom til å bli en fantastisk opplevelse. Noe utenom det vanlige, og komfortabelt. Og han fikk da litt rett. Kunne da absolutt vært værre. Vi gikk ombord i titiden og ble henvist til rom 2 og seng 5 og 7. Rom 2 hadde 36 køyer,upper og lower, pluss at noen lå på dørken. Vi fikk underkøyer, litt harde kanskje, for å sutre litt. Det var madrass i en ramme, hodepute og teppe. Og vi kunne ligge strakt ut. Luksus! Med en fin miks av lokale og andre backpackere var vi klare for en natt ombord på en seks timers ferd ombord på en bilferge.
Fem over elleve fløyter det i pipene. Nå drar vi avgårde. Lysene ble slukket og vi følte oss litt som i et fengsel. Hysj stille. Ventet bare på at det skulle komme inn en å si: bed 5 and 7, på med pysjamasen! Håper ikke vi må på do. Faren for å trampe på noen er stor da toalettet ligger i enden og det er iallefall fire stykker som sover på dørken den retningen. Jaja...prøve å sove. Bare fem timer til vi er fremme i Chumpon. Bråker litt som Jupiter! memories!
------
Da er vi fremme i Chumpon etter få timers søvn i en veldig hard himmelseng. Men godt nok. Vi ankom klokka fem og gikk av i god tro om at ting ordnet seg uten helt å vite hva som skulle skje. Som to spørsmålstegn ut av båten, ble vi møtt av en fyr som hjalp oss til den rette minibussen med folk som skulle til Bangkok . Vi og 10 andre gikk Ombord og den kjørte oss til et frokoststed i byen. Vi spøkte med: "tenk å sitte i denne minibussen i ti timer til Bangkok da. Trangt og ubehagelig og uten særlig luft. Hahahaha... Det hadde gjort seg!" I goood tro om at en mye større buss skulle komme. Når vi fikk oss grønne Bangkok klistremerker på frokoststedet, tar sjåføren bagasjen vår ut av minibussen og putter den opp på taket, presenning over og snører til, på den samme lille bussen. Snakk om plass til 14 passasjerer. Seriøst, skal vi virkelig ta den bussen i 10 timer? Nei det kan ikke stemme. Nå sitter vi uvitende og vet at bussen til Bangkok skal gå ti over halv sju. Om en halvtime. Men hvilken buss? Vi var forberedt på en stooooor airconbuss, men nå er vi veeeldig usikre.
--------
Jada...det ble visst en liten minibuss til Bangkok ja. Trangt og klamt og aircon funket bare sånn halvveis. Da vi gikk inn i bussen igjen, satt vi og krysset fingre og tær for at denne bussen skulle frakte oss til et annet sted der en mye større buss sto og ventet på oss. Det hadde vi nemlig opplevd tidligere på denne reisen. Men minuttene gikk og ut av Chumpon dro vi, og etter en time innså vi vel at "this is it". Her skal vi sitte til kvart på fire. Klokka var da halv åtte. Ohhhh myyyy God. Klarte å sove litt, heldigvis, før vi stoppet og hadde en 15 minutters tisse/røyke/popcornpause. Fantastisk deilig å strekke på beina og få litt luft. Snakka med ei fra Nord Irland som hadde spurt sjåføren om når vi kom til å være i Bangkok, og han hadde sagt klokka ett. Vi så lys i tunnelen. Det var jo Tre timer før vi hadde trodd vi skulle ankomme hovedstaden. Vi Krysset fingre og tær, igjen, ihåp om at denne gangen skulle det funke.
Etter pausen satte vi oss inn i den samme klamme trange bussen. Vi ble etter et lite stykke huket inn av politiet. De kikket inn i bilen og så 11 hvite klamme turister trykket sammen som en liten saueflokk og han lukket døren igjen og lot oss kjøre videre. Aner ikke hva de var på utkikk etter. Ikke svette sauer iallefall.
Heldigvis hadde jenta rett. Klokka ett var vi i backpackergaten i Bangkok. Hurraaaaaaaaa! Det var en Herlig følelse å strekke på beina igjen.
Så var det å finne seg taxi til togstasjonen. En ung, søt tuktuk sjåfør stoppet oss å sa han kunne kjøre oss for 100 baht. 20 kroner altså. Selvsagt hoppet vi på med backpack å det hele og turen tok 15 minutt. I denne byen kjører alle på kryss og tvers, og det er jo helt fantastisk at alt går så bra.
Nå er vi på togstasjonen 6 timer før toget går. Ute i god tid vi. Orket ikke trave i Bangkoks gater i 30 grader og en stor sekk på ryggen, så her blir vi. Og ettersom Monicas fasinasjon av thaimenn og munker er stor, skal iallefall ikke hun kjede seg disse timene. For her er det litt av alt. :-)
------
Jepp da er timene gått og vi ligger på toget, og det lukte skikkelig tiss. Det stinke faktisk. Mmmm.
På De timene vi ventet fikk vi tatt oss en dusj, spiste både pasta bolognese (som smakte pasta sweet and sour) og en KFC burgermeny, drakk litt kaffe og vi bestilte oss sted å bo i Vientiane på internettet. Når det var en time til avgang kjøpte vi oss litt snacks, bæsjet og hentet bagasjen som vi hadde betalt noen for å passe på. Og halv åtte entrer vi toget, vogn 12. 2.klasse aircon. Hmmm....kun sitteplasser jo. Og vi hadde bestilt soveplass. Men jada, Thailand overrasker igjen. For i Thailand er det ikke bare mulig å kjøre fem på en moped uten hjelm, de har til og med togpoliti og her rer faktisk konduktøren opp setene til senger, etter avgang. For en jobb. Monica hadde litt lyst å spørre om han trengte hjelp. Men han var dyktig og Han kunne lett fått jobb på MS Jupiter.
Ja så nå ligger vi her, lukten har heldigvis gitt seg, men vi er kjemperedd, skeptisk til om vi i det hele tatt får til å sove. For gniene som vi er, bestilte vi overkøye, sikkert en norsk femtilapp billigere. Og det er ikke en liten sengehest engang, bare en blå gardin, som kan stoppe oss, om vi eventuelt snur oss noen cm for langt til siden i søvne. Og da vil vi falle, tja sånn ca 2 meter. Herregud litt skummelt ja. Går dette bra, går alt bra. Ja, for vi har jo for sikkerhetsskyld knasket i oss en malariatablett, som kan få oss til å drømme rare drømmer, noe undertegnede har dårlig erfaring med fra en tidligere reise for ti år siden. Da holdt hun nesten på å dø av redsel, fordi hun trodde det var en kineser ved siden av henne i senga. Men det var jo bare Hilde. :-)
--------
Goooo mooorrrrrrrren! Ekspresstog du lissom. Aldri tatt et så sakte tog før med tusen stopp, både av den milde og den krappe sorten. Sovet? Tja, et par timer tilsammen kanskje. I tillegg til disse krappecstoppene der man dunket enten hodet eller føttene i veggen, begynte Folk å våkne i halv fire tiden. Og de som begynte å selge frokost en time senere var ikke akkurat stille. Jaja, sove kan man da gjøre en annen gang. Nå, klokka halv åtte, er konduktøren allerede igang med å ta av sengetøy der folk har stått opp. Jeg har fortsatt den blå gardinen fint hengende foran senga. Men må vel kanskje vurdere å dra den fra. "Alle" andre har gjort det bortsett fra meg og Monica.
Om en time kommer vi til endestasjonen Nongkhai. Der skal det fikses visum til Laos og vi skal borde over TheFriendshipBridge. Pass, passbilde og penger er klar. En ny og spennende dag i møte.
--------
Hahaha kjempespennende... For det første, ekspresstoget var ikke i Nongkhai kl. 0825 som planlagt, derimot kl. 12.00. Skjønte det nesten, for såååå sakte har aldri et tog gått før. Begynte å bli ganske så utålmodig i halv elleve tiden uten helt å vite når vi ville være inne og hvorfor vi ikke var inne. Så vi spurte nabomannen, og han kunne fortelle oss at pga jobb på toglinjen kom vi frem ca kl. 12. Så da ble det frokost og en øl i kantinevognen( som var som tatt ut fra en westernfilm)
Gikk av toget uten helt å vite hva vi gikk til. Men første plan var do og røyk. Ble selvsagt hooket opp med en tuktukkjører og etter doturen kjørte vi med han. Han stoppet opp et sted der det sto visum, og jada det er her kodeord Texas begynner og vi blir "lurt" selv om vi har lest bibelen lonely travel. Vi gir damen pass, passbilde og penger. Penger til visum og minivan til hotellet. Mye mer enn det vi trodde vi skulle betale. Altså mye mer er ikke all verden, men en del mer baht enn beregnet.
Vi Stolte blindt på denne damen som fikset og ordnet, og fulgte oss til der vi sjekket oss ut av Thailand der det sto en buss og ventet på oss og mange andre, som skulle frakte oss til der vi skulle sjekke inn i landet. Vi fikk en konvolutt av damen som vi skulle gi til noen, men engelsken hennes var ikke så forståelig så skjønte ikke helt til hvem. Åpnet konvolutten, den var full i penger og passbildene våre og arrivalcards. Jaja...etterhvert skjønte vi at vi burde bare komt til landegrensen med en gang ikke til den sjappa me dama i. Hun hadde ikke akkurat hjulpet oss sååå mye. Jepp det stemmer, det sto advarsel om dette i bibelen. Jaja...ble litt frem og tilbake, (Texas) men vi klarte tilslutt både å finne han som skulle hatt konvolutten og mannen som vi hadde betalt for å kjøre oss til hotellet vi skulle bo på.
Ok, så betalte vi kanskje mer enn vi burde, men vi betalte for hjelp og god service, og nå er vi plassert på hotellet i Vientiane som ikke har vindu, men seng og aircon.godt nok til slitne kropper idag. Har booket oss inn på et annet hotell i morgen til samme pris, men det har balkong.
En enorm lang reise, og et enormt langt blogginlegg. Leser du enda, burde du fått stjerne i taket.
Takk for meg for denne gang.
Bilder kommer!!
Nå; beina høyt og slappe av! Vi er i Laos! Jippi!!
Det ble en regnfull siste dag på Koh Tao, der vi fant ut at det å være hjemløs ikke var bare bare, ettersom visjekket ut fra der vi bodde klokka elleve. Klokka ni på kvelden fikk vi taxi/tuktuk, fra Sairee, som bringte oss og bagasjen til Mahaad Pier. Fra denne pieren var vi klare for å ta en carferry til Chumpon. Vi viste billettene våre til damene som satt under en parasoll. Og vi måtte skrive våre navn ned og fikk nye billetter. Sjokkerte ble vi da vi fikk utdelt både rom OG SENG. Wow! Det visste ikke vi. Seng? Tøfft!
Sebastian, en argentiner, som vi ble kjent med på Koh Tao, kom og tok farvel med oss fra Pieren. Han kunne fortelle at dette kom til å bli en fantastisk opplevelse. Noe utenom det vanlige, og komfortabelt. Og han fikk da litt rett. Kunne da absolutt vært værre. Vi gikk ombord i titiden og ble henvist til rom 2 og seng 5 og 7. Rom 2 hadde 36 køyer,upper og lower, pluss at noen lå på dørken. Vi fikk underkøyer, litt harde kanskje, for å sutre litt. Det var madrass i en ramme, hodepute og teppe. Og vi kunne ligge strakt ut. Luksus! Med en fin miks av lokale og andre backpackere var vi klare for en natt ombord på en seks timers ferd ombord på en bilferge.
Fem over elleve fløyter det i pipene. Nå drar vi avgårde. Lysene ble slukket og vi følte oss litt som i et fengsel. Hysj stille. Ventet bare på at det skulle komme inn en å si: bed 5 and 7, på med pysjamasen! Håper ikke vi må på do. Faren for å trampe på noen er stor da toalettet ligger i enden og det er iallefall fire stykker som sover på dørken den retningen. Jaja...prøve å sove. Bare fem timer til vi er fremme i Chumpon. Bråker litt som Jupiter! memories!
------
Da er vi fremme i Chumpon etter få timers søvn i en veldig hard himmelseng. Men godt nok. Vi ankom klokka fem og gikk av i god tro om at ting ordnet seg uten helt å vite hva som skulle skje. Som to spørsmålstegn ut av båten, ble vi møtt av en fyr som hjalp oss til den rette minibussen med folk som skulle til Bangkok . Vi og 10 andre gikk Ombord og den kjørte oss til et frokoststed i byen. Vi spøkte med: "tenk å sitte i denne minibussen i ti timer til Bangkok da. Trangt og ubehagelig og uten særlig luft. Hahahaha... Det hadde gjort seg!" I goood tro om at en mye større buss skulle komme. Når vi fikk oss grønne Bangkok klistremerker på frokoststedet, tar sjåføren bagasjen vår ut av minibussen og putter den opp på taket, presenning over og snører til, på den samme lille bussen. Snakk om plass til 14 passasjerer. Seriøst, skal vi virkelig ta den bussen i 10 timer? Nei det kan ikke stemme. Nå sitter vi uvitende og vet at bussen til Bangkok skal gå ti over halv sju. Om en halvtime. Men hvilken buss? Vi var forberedt på en stooooor airconbuss, men nå er vi veeeldig usikre.
--------
Jada...det ble visst en liten minibuss til Bangkok ja. Trangt og klamt og aircon funket bare sånn halvveis. Da vi gikk inn i bussen igjen, satt vi og krysset fingre og tær for at denne bussen skulle frakte oss til et annet sted der en mye større buss sto og ventet på oss. Det hadde vi nemlig opplevd tidligere på denne reisen. Men minuttene gikk og ut av Chumpon dro vi, og etter en time innså vi vel at "this is it". Her skal vi sitte til kvart på fire. Klokka var da halv åtte. Ohhhh myyyy God. Klarte å sove litt, heldigvis, før vi stoppet og hadde en 15 minutters tisse/røyke/popcornpause. Fantastisk deilig å strekke på beina og få litt luft. Snakka med ei fra Nord Irland som hadde spurt sjåføren om når vi kom til å være i Bangkok, og han hadde sagt klokka ett. Vi så lys i tunnelen. Det var jo Tre timer før vi hadde trodd vi skulle ankomme hovedstaden. Vi Krysset fingre og tær, igjen, ihåp om at denne gangen skulle det funke.
Etter pausen satte vi oss inn i den samme klamme trange bussen. Vi ble etter et lite stykke huket inn av politiet. De kikket inn i bilen og så 11 hvite klamme turister trykket sammen som en liten saueflokk og han lukket døren igjen og lot oss kjøre videre. Aner ikke hva de var på utkikk etter. Ikke svette sauer iallefall.
Heldigvis hadde jenta rett. Klokka ett var vi i backpackergaten i Bangkok. Hurraaaaaaaaa! Det var en Herlig følelse å strekke på beina igjen.
Så var det å finne seg taxi til togstasjonen. En ung, søt tuktuk sjåfør stoppet oss å sa han kunne kjøre oss for 100 baht. 20 kroner altså. Selvsagt hoppet vi på med backpack å det hele og turen tok 15 minutt. I denne byen kjører alle på kryss og tvers, og det er jo helt fantastisk at alt går så bra.
Nå er vi på togstasjonen 6 timer før toget går. Ute i god tid vi. Orket ikke trave i Bangkoks gater i 30 grader og en stor sekk på ryggen, så her blir vi. Og ettersom Monicas fasinasjon av thaimenn og munker er stor, skal iallefall ikke hun kjede seg disse timene. For her er det litt av alt. :-)
------
Jepp da er timene gått og vi ligger på toget, og det lukte skikkelig tiss. Det stinke faktisk. Mmmm.
På De timene vi ventet fikk vi tatt oss en dusj, spiste både pasta bolognese (som smakte pasta sweet and sour) og en KFC burgermeny, drakk litt kaffe og vi bestilte oss sted å bo i Vientiane på internettet. Når det var en time til avgang kjøpte vi oss litt snacks, bæsjet og hentet bagasjen som vi hadde betalt noen for å passe på. Og halv åtte entrer vi toget, vogn 12. 2.klasse aircon. Hmmm....kun sitteplasser jo. Og vi hadde bestilt soveplass. Men jada, Thailand overrasker igjen. For i Thailand er det ikke bare mulig å kjøre fem på en moped uten hjelm, de har til og med togpoliti og her rer faktisk konduktøren opp setene til senger, etter avgang. For en jobb. Monica hadde litt lyst å spørre om han trengte hjelp. Men han var dyktig og Han kunne lett fått jobb på MS Jupiter.
Ja så nå ligger vi her, lukten har heldigvis gitt seg, men vi er kjemperedd, skeptisk til om vi i det hele tatt får til å sove. For gniene som vi er, bestilte vi overkøye, sikkert en norsk femtilapp billigere. Og det er ikke en liten sengehest engang, bare en blå gardin, som kan stoppe oss, om vi eventuelt snur oss noen cm for langt til siden i søvne. Og da vil vi falle, tja sånn ca 2 meter. Herregud litt skummelt ja. Går dette bra, går alt bra. Ja, for vi har jo for sikkerhetsskyld knasket i oss en malariatablett, som kan få oss til å drømme rare drømmer, noe undertegnede har dårlig erfaring med fra en tidligere reise for ti år siden. Da holdt hun nesten på å dø av redsel, fordi hun trodde det var en kineser ved siden av henne i senga. Men det var jo bare Hilde. :-)
--------
Goooo mooorrrrrrrren! Ekspresstog du lissom. Aldri tatt et så sakte tog før med tusen stopp, både av den milde og den krappe sorten. Sovet? Tja, et par timer tilsammen kanskje. I tillegg til disse krappecstoppene der man dunket enten hodet eller føttene i veggen, begynte Folk å våkne i halv fire tiden. Og de som begynte å selge frokost en time senere var ikke akkurat stille. Jaja, sove kan man da gjøre en annen gang. Nå, klokka halv åtte, er konduktøren allerede igang med å ta av sengetøy der folk har stått opp. Jeg har fortsatt den blå gardinen fint hengende foran senga. Men må vel kanskje vurdere å dra den fra. "Alle" andre har gjort det bortsett fra meg og Monica.
Om en time kommer vi til endestasjonen Nongkhai. Der skal det fikses visum til Laos og vi skal borde over TheFriendshipBridge. Pass, passbilde og penger er klar. En ny og spennende dag i møte.
--------
Hahaha kjempespennende... For det første, ekspresstoget var ikke i Nongkhai kl. 0825 som planlagt, derimot kl. 12.00. Skjønte det nesten, for såååå sakte har aldri et tog gått før. Begynte å bli ganske så utålmodig i halv elleve tiden uten helt å vite når vi ville være inne og hvorfor vi ikke var inne. Så vi spurte nabomannen, og han kunne fortelle oss at pga jobb på toglinjen kom vi frem ca kl. 12. Så da ble det frokost og en øl i kantinevognen( som var som tatt ut fra en westernfilm)
Gikk av toget uten helt å vite hva vi gikk til. Men første plan var do og røyk. Ble selvsagt hooket opp med en tuktukkjører og etter doturen kjørte vi med han. Han stoppet opp et sted der det sto visum, og jada det er her kodeord Texas begynner og vi blir "lurt" selv om vi har lest bibelen lonely travel. Vi gir damen pass, passbilde og penger. Penger til visum og minivan til hotellet. Mye mer enn det vi trodde vi skulle betale. Altså mye mer er ikke all verden, men en del mer baht enn beregnet.
Vi Stolte blindt på denne damen som fikset og ordnet, og fulgte oss til der vi sjekket oss ut av Thailand der det sto en buss og ventet på oss og mange andre, som skulle frakte oss til der vi skulle sjekke inn i landet. Vi fikk en konvolutt av damen som vi skulle gi til noen, men engelsken hennes var ikke så forståelig så skjønte ikke helt til hvem. Åpnet konvolutten, den var full i penger og passbildene våre og arrivalcards. Jaja...etterhvert skjønte vi at vi burde bare komt til landegrensen med en gang ikke til den sjappa me dama i. Hun hadde ikke akkurat hjulpet oss sååå mye. Jepp det stemmer, det sto advarsel om dette i bibelen. Jaja...ble litt frem og tilbake, (Texas) men vi klarte tilslutt både å finne han som skulle hatt konvolutten og mannen som vi hadde betalt for å kjøre oss til hotellet vi skulle bo på.
Ok, så betalte vi kanskje mer enn vi burde, men vi betalte for hjelp og god service, og nå er vi plassert på hotellet i Vientiane som ikke har vindu, men seng og aircon.godt nok til slitne kropper idag. Har booket oss inn på et annet hotell i morgen til samme pris, men det har balkong.
En enorm lang reise, og et enormt langt blogginlegg. Leser du enda, burde du fått stjerne i taket.
Takk for meg for denne gang.
Bilder kommer!!
Nå; beina høyt og slappe av! Vi er i Laos! Jippi!!
torsdag 1. november 2012
Koh Tao
Fantastisk øy og gode opplevelser som solnedgang solnedgang og solnedgang...hehe. Ingen dykking på jentene, men fått jobbet med brunfargen. Den kommer seg. Og vi har da smakt litt på bøttene her å.
Møtte våre første nordmenn på turen. Og mange andre rare folk. Koh Tao kan anbefales. Har hatt det herlig her.
Ikveld reiser vi med nattbåt til champon, 6 timer, buss til bangkok, 10,5 timer, vente i bangkok, 4 timer, natttog med soveplass fra bangkok til nong khai, 12 tima, tuk tuk til et sted å fikse visa til laos også gå over friendshipbridge.
Takk for at dere ønsker oss god reise! Vi gleder oss.
Klem fra Monica og May, ut på tur aldri sur. :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)